Det kjedeligste med enhver ferie, er hjemreisen, en dag fullstendig preget av null forventninger. I tillegg har jeg allerede begynt å kjenne på at vi skal jo egentlig bare hjem igjen for å pakke og snu. Om to døgn, skal junior og jeg tilbake til det samme området for å gå en “hytte til hytte”-tur.
Overraskende nok, er det stappfullt på toget. Det varer dog ikke lenge. Dette er tydeligvis den store “sykkeldagen” hvor minst halvparten av passasjerene på toget, skal ut å sykle Rallarveien. Og igjen begynner jeg å tenke på mennesker, trengsel, munnbind, håndsprit og alt det andre jeg ikke har tenkt på noen dager.