For cirka halvannet år siden, bare to måneder før pandemien brøt ut, fikk min mor påvist lungekreft i stadium 4. 84% dør i løpet av maksimalt 4 år med denne diagnosen. Valget stod mellom cellegift- og immunterapibehandling eller å dø i løpet av 2-3 måneder. Hun valgte heldigvis det første. Det høres kanskje åpenbart ut, men når du vet at du kan se fram til lange perioder hvor du knapt klarer å kreke deg ut av senga i tillegg til at du mangler både matlyst og evne til mye annet du ellers setter pris på, er ikke valget nødvendigvis så åpenbart når du allerede har levd et langt liv.
Behandlingen ble avsluttet ved juletider i fjor. Etterkontrollen i mars viste at kreftsvulstene hadde krympet, og i dag, et halvt år etter siste behandling, viste kontrollen at de faktisk har krympet enda mer. Så mye at neste kontroll ikke trenger å skje før om et halvt år! I sånne øyeblikk er ikke tid penger. Tiden er rett og slett priceless!