Hvordan skal vi forholde oss til gamle og ensomme? Dette er faktisk ikke bare et retorisk spørsmål, men et spørsmål som nå opptar vår familie på omtrent daglig basis. For både kona og jeg har kun en gjenlevende forelder hver. Og begge gir uttrykk for ensomhet. Og begge skal pr. definisjon ikke motta besøk i henhold til de gjeldende retningslinjene. Men hva gjør du når det er helt åpenbart at i alle fall en av dem holder på å gå til grunne av den ensomheten? Da har man ikke noe valg. Nødverge, kalles det i min bok.