Det er nest siste dag i året, og dags for å ta farvel med en av familiebilene som i dag må leveres tilbake til leasingselskapet. Vanligvis ville bortfall av en av familiens to biler medføre et umiddelbart savn, og en masse tanker om «hvordan får vi hverdagen til å gå i hop nå», men denne gangen er det bare deilig å bli kvitt det som virker som en helt unødvendig utgiftspost. Begge bilene har vært ekstremt mye mindre i bruk siden koronatiden inntraff, så at vi nå kun har en, bør vi klare å forholde seg til. Enda en utgiftspost strøket der altså. Blir det feil å sende en takk? Ja, det gjør det. Men det går an å ta med seg det positive for det.