Dette er den dagen som ikke skulle komme. I alle fall ikke så fort. Dagen starter med at mamma ringer på morgenen på vei til kreftbehandling og sier at jeg må ta kontakt med sykehjemmet der pappa er, fordi han plutselig har blitt merkbart verre. Klokka er omtrent ti. Ikke lenge etterpå prater jeg med en lege som sier at pappas tilstand er forverret, og at han brått har fått så store smerter at de har måttet gi ham morfin. Han har også regelmessige pustestopp på 15-20 sekunder, og det er ikke lenger mulig å gi ham medisiner eller mat i fast form. På grunn av en indre blødning de ikke kjenner bakgrunnen for, men jobber med å få kontroll på, blir vi enige om at jeg kan besøke ham fra kl1330.
Da jeg ankommer, sover pappa tilsynelatende rolig. De varslede pustestoppene kommer i ny og ne, men han har fin farge og tilstanden virker stabil. På grunn av Covid-19 får vi kun være to personer inne hos ham samtidig, og etter to timer kommer to andre som gjerne vil se ha, så jeg drar hjem igjen og tenker at han minst kommer til å leve et døgn eller to slik han fremstod. Jeg planlegger ettermiddagens fotballtrening for barna. Det er greit for å ha noe annet å tenke på.
Drøye halvannen time etter jeg dro fra pappa, i det jeg er på vei til treningen, ringer de fra sykehjemmet og sier at det er kritisk. Jeg må komme NÅ! Jeg varsler søsken som befinner seg i henholdsvis på Sørlandet og i Bergen, og begge setter seg i bevegelse umiddelbart. Kona og jeg setter oss i bilen og reiser. Da vi kommer frem, er Covid-19-reglene nå opphevet fordi pappa er terminal. Selv om han ikke er bevisst (på grunn av større doser morfin), lager han masse lyd, og det er åpenbart at kroppen kjemper mot et eller annet, men det roer seg ned etter en halvtimes tid. Samtidig med at det roer seg, blir pustepausene stadig lengre, og vi tror en liten stund at nå dør han. Men det gjør han ikke, ikke da. Både niesen min og jeg kikker på ham fra hver vår kant, og pulsen på halsen er fortsatt særdeles tydelig. Det er åpenbart at hjertet jobber på høygir, enn så lenge. En time og et kvarter senere, er det slutt. Brått skifter huden farge enormt i løpet av få sekunder, og da det plutselig har gått 4 minutter siden forrige åndedrag, ber vi helsepersonellet om å komme inn. Det er over.
Min bror fra Sørlandet kom 40 minutter for sent. Han var nærmest av de to. Men de fikk i alle fall tatt et slags farvel pr. telefon. Det sies at hørselen er noe av det siste man mister før man dør.
For bare tre dager siden, var jeg sikker på at han kom til å leve i flere måneder til. Dette gikk på en måte altfor, altfor fort.
-
Siste innlegg
Arkiv