Jeg mottar en SMS fra min mor: «Mulig å se pappa, jeg er hos ham nå». Min lungebetennelsessyke, sykehjemsboende pappa har da åpenbart ikke Covid-19, og godt er det. Jeg sender tilbake: «Tror du han orker flere besøk i dag, eller bør vi vente litt?». Svaret kommer raskt: «Jeg sitter mest stille. Han er veldig syk. Pustestans på 15 sek, sa sykepleier.» Med de ordene, hiver jeg meg i bilen og kjører av gårde.
Når jeg kommer fram, sitter min far i senga, smiler når han ser meg, og det går helt fint å føre en noenlunde samtale med ham. Bortsett fra slangen i nesa som hjelper til med oksygentilførsel, er det ikke veldig store forandringer siden sist gang jeg så ham. At dette er ikke en mann som kommer til å dø om timer eller dager, føler jeg meg så sikker på som det er mulig. Og godt er det. Vi tar en lengre gjennomgang av veggplakaten hans som viser deltagerne i 80-årslaget. Det funker fint, og han er med på en bra måte. Dø? Han? Nå eller veldig snart? Kan jo ikke være reelt.
-
Siste innlegg
Arkiv