Dag 193 (21. september 2020):

I dag kom det en ny gutt på fotballtreninga til laget til junior. Det er ikke en veldig uvanlig hendelse, men denne hendelsen var likevel litt uvanlig fordi gutten hadde åpenbare store, fysiske utfordringer. Moren hans vært i tett kontakt med en av de andre trenerne i snart to uker, og vi har svart: «Det er bare å komme», og i dag hadde altså dagen kommet. I tillegg til de nevnte utfordringene som helt spesifikt bestod i at han hadde problemer med både å jogge og løpe, hadde han aldri spilt fotball før. De som har spilt lengst på laget, har spilt i 6 år. Vi tar i mot alle. Men for at treningen i dag skulle gi et godt utbytte for alle, måtte en av trenerne ha ham alene. Og det er da jeg tenker; Hvor går grensen for inkludering i norsk idrett? For vi kan ikke over tid fortsette med å gi en-til-en opplæring. Det har vi ikke ressurser til. Men vi har fortsatt også til gode å avvise noen. Men hva nå?