Dag 178 (6. september 2020):

I dag har jeg deltatt på en ordinær gudstjeneste i en av byens kirker. Dersom man ser bort fra julaften, konfirmasjoner, dåp osv. er det ikke mange ganger, om noen, jeg har gjort det i mitt voksne liv. Årsaken var ikke at jeg brått hadde veldig lyst, men fordi kona synger i et kor som hadde framføring i tilknytning til nevnte gudstjeneste. Og jeg må få gi uttrykk for følgende: For meg er gudstjeneste er noe rare greier. Selv om jeg anser meg selv som troende, blir denne måten å vise det på, med sanger og utrop om hvor høyt man holder Gud og hva man er villig til å gjøre for ham (som jo ingen i praksis vil gjøre), noe høytsvevende tull og tøys. Hadde det ikke holdt lenge med å vise til empatien, de gode tankene og de gode handlingene kristne har fremvist igjennom tidens løp? Og at man har et sted å henvende seg med sine tanker og utfordringer? Er ikke det sterkt nok for å holde samholdet vedlike og tiltrekke seg nye mennesker?