Dag 160 (18. august 2020):

I dag fikk jeg avtale om permanent hjemmekontor inntil videre på grunn av mine syke foreldre. En ting sjefen min påpekte, som jeg ikke hadde tenkt på selv, var at dersom en av kollegene dine blir smittet, kan det hende du må gå i karantene, og da kan du jo heller ikke følge dem opp. Det var et veldig godt poeng, og forteller en del om kompleksiteten i dette. Det å være i karantene er tross alt en ganske enorm inngripen i den enkeltes bevegelsesfrihet og mulighet til å leve et normalt liv. Et paradoks oppe i det hele, er jo at det skal ikke mye til for smittesituasjonen der jeg bor blir vesentlig verre enn den i Oslo. Rett og slett fordi antall mennesker som bor i min kommune er langt færre enn i Oslo. Så derved er det ikke mye som skal til før det kan bli rødt her også. Og hva da? Da blir det i alle fall langt verre å mene at det er noe farligere å gå på butikken her enn i hovedstaden.