Dag 154 (12. august 2020):

Jeg er sår i halsen. Det vil si, jeg er en anelse sår i halsen. Jeg kjenner det knapt, men den er der den irriterende følelsen om at «noe er på gang» og hvor du tar deg i å svelge i gjentatte repriser for å kjenne på noe bak i halsen. På VG-nett skriver de om at skipslegen på Roald Amundsen ikke var klar over at sår hals kunne være et COVID-19-symptom, og det er vel egentlig ikke jeg heller, selv om jeg er klar over at sår hals kan være en del av pakka når man har influensa. Så jeg tar en tur til helsenorge.no og kjører en såkalt «bør jeg teste meg» -test. Selv kan svare negativt på alle utenom spørsmålet om sår hals, får jeg til svar at «Du bør testes for koronavirus snarest mulig». Ærlig talt…Seriøst? I sommer fikk hele familien influensasymptomer, men fordi vi dagen før hadde bommet totalt på det norske sommerværet og endt opp med å bli våte og kalde, så vi ingen grunn til å anta at COVID-19 var problemet, og det var det mest sannsynlig ikke heller. Alle ble friske i løpet av kort tid. Denne gangen er det litt mer ullent. Det er godt og varmt ute, og det har ikke vært noen situasjoner som den i sommer. Men virkelig; Skal jeg gå og teste meg for dette?
Jeg svarer «nei». Får kjenne etter til i morgen hvordan dette har utviklet seg. Men jeg lar være å besøke pappa som jeg ellers hadde tenkt til i dag.

Dette innlegget ble publisert i Dagboka. Bokmerk permalenken.