Dag 146 (4. august 2020):

I dag kom meldingen fra arbeidsgiver om at vi er ønsket tilbake på kontoret. Og ikke som en frivillig ordning, men som i «gode, gamle dager», men med enkelte endringer utfra hvor langt unna arbeidsplassen man bor. Retningslinjene var kort som følger: De som kan gå eller sykle til kontoret, har i utgangspunktet kontoret som sin arbeidsplass. De som lett kan komme seg til kontoret utenom rushtid, har kontoret som arbeidsplass, men kan benytte hjemmekontor i deler av arbeidstiden. De som bor langt unna, og har problemer med å komme seg til kontoret utenom rushtid, har hjemmekontor som arbeidsplass.
Som for alle andre endringer, blir det spennende å se hvordan dette blir i praksis. Det kan jo i utgangspunktet høres forlokkende ut å komme på jobben kl1000 og gå kl1400, men dersom det som tidligere er slik at reisetid ikke regnes som arbeidstid, vil man folk som meg som har en times reise hver vei, måtte begynne hjemme kl0700, reise til kontoret kl0900, reise hjem kl1400, og deretter enten jobbe til kl1700, eller enda verre, legge inn en (middags-)pause etter hjemkomsten, og heller jobbe utover kvelden. Og det fremstår som uaktuelt, med tanke på at jeg er fotballtrener for junior og vennene hans, samt at jeg har mine egne fritidsaktiviteter også.
Nei, det lukter lang vei at jeg kommer til å reise i rushtiden. Så får det heller gå som det må. Det som skjer nå er svært ventet, men likevel trist. Jeg trodde vi hadde kommet lenger enn å kaste bort to timer av folks liv unødvendig hver eneste dag etter å ha sett resultatene fra tiden vi har bak oss.

Dette innlegget ble publisert i Dagboka. Bokmerk permalenken.