Dag 138 (27. juli 2020):

Det er så utrolig deilig å være helt alene for noen dager, uten andre å tenke på enn meg selv. Jeg er veldig glad for at dette ikke er normalen, men kanskje spesielt derfor, er dette avbrekket også så kjærkomment. Det gir en helt spesiell frihetsfølelse. Paradokset i dag er likevel at jeg føler at jeg har det travelt, ja nesten på grensen til stressende, og er ikke det egentlig ganske godt gjort, situasjonen tatt i betraktning. Jeg må ingenting. Likevel ender jeg opp med en stappfull timeplan som inkluderer både snekring, ut og spise med et par kompiser, samt besøke faren min på sykehjemmet. I tillegg til å jobbe en normal dag. Det minner meg om livet mitt da jeg var 20 år og single, og det livet vil jeg jo ikke ha igjen. Men det er mulig det er det livet hjernen min husker. Jeg må le. Og skrive dette da. Sånn, nå skal jeg gjøre noe annet. Igjen.