Dag 134 (23. juli 2020):

Å arbeide i en av de mest benyttede ferieukene i året betyr at man ikke blir veldig forstyrret. Når man i tillegg får lov til å tilbringe dagen på hjemmekontor, er det nesten så det er som en ren gave å betrakte. I dag hadde jeg en inngående henvendelse i løpet av hele dagen. Å måtte ha reist tur/retur Oslo for å betjene denne forespørselen som jeg jo like fint håndterte hjemmefra, hadde vært totalt meningsløst. Ja, kanskje det blir helt feil å kalle hjemmekontoret for en gave. Jeg kan vel likegodt kanskje hevde at det å ha måttet reise på kontoret i dag, kan likestilles med kravet til at en skuespiller må møte opp for å underholde en tom teatersal. Dette er i alle fall en av ordningene jeg håper blir permanent når Covid-19-støvet har lagt seg.

Dette innlegget ble publisert i Dagboka. Bokmerk permalenken.