Dag 129 (18. juli 2020):

Det kjennes veldig rart å tenke på at i overimorgen er sommerferien over, og jeg skal tilbake til … hjemmekontoret. Apropos ferievaner, junior har den siste uka blitt «matet» av sin snille onkel med alt man kan tillate seg fordi det er ferie. Det gjelder da særlig inntak av godteri, brus og så videre. Vi er vant med å hygge oss i helga og ved høytider, ikke sammenhengende i to måneder, som nå er det junior prøver å selge inn som «den nye helga».
Det florerer av ferievikarer på nærbutikken. Han som betjener meg slår manuelt inn 12 gram indrefilet i stedet for 1,2 kilo, og reflekterer ikke et sekund over at et digert stykke kjøtt bare koster 3-4 kroner. Når begynte vi å stole så mye på maskinene at hjernen ikke deltar i det hele tatt? Om jeg sa i fra? Ja, faktisk. Mest fordi jeg mener man faktisk bør være såpass tilstede på jobben, og fordi han forhåpentligvis da lærte noe av det.