Dag 88 (7. juni 2020):

For første gang på nesten tre måneder får vi komme inn til pappa på rommet hans på sykehjemmet. Det gjør utrolig godt. Fatter’n er i sitt sedvanlig gode humør selv om alle menyene på TV’n hans nå er på finsk, og bildet overhodet ikke passer til skjermen. Hvem som har stelt i stand det får vi nok aldri greie på, skjønte det går an å mistenke pasienten selv. En annen ting som er litt mer foruroligende, men kanskje ikke så rart etter 3 måneder i mer eller mindre isolat, er at han forteller med stor innlevelse om at et besøk han hadde vært på kvelden i forveien. Historien er selvsagt bare en eneste stor fantasi, men det som er rart, er at når det gjelder alt annet, er det ingenting i veien med verken virkelighetsforståelsen hans eller hukommelsen. Men på en annen side; Hva hadde skjedd med deg eller meg om vi hadde sittet alene i månedsvis?
Vi besøker mamma også. Hun kan fortelle at bildene av lungene viser stor forbedring. Kreftsvulstene har skrumpet, og hurra for det. Samtidig har det vært en nedtur at også immunterapien som hun nå er over på har kraftige bivirkninger. Energinivået er ikke på det nivået hun selv hadde håpet på selv om det også er gode dager.