På vei hjemover fra helgas hyttetur ringer jeg til pappa hvilket fortsatt er den eneste muligheten å treffe ham på for tiden, og for første gang siden Koronatiltakene ble innført, får jeg kjenne på nedturen når et tiltak «går bakover». Først kunne vi ringe ham, så kunne vi besøke ham gjennom et vindu, men nå kan vi kun ringe ham igjen til karantenetiden på sykehjemmet er avsluttet. Det blir en kjempenedtur. Fordi han har en dårlig dag er han svært vanskelig å forstå, det er ikke lett å holde på oppmerksomheten hans, og kvaliteten på samtalen blir ikke noe bra. Trist, rett og slett.
Vel hjemme, treffer jeg resten av familien som også har vært på reise med tilsvarende suksess. Junior kaster seg i abstinens foran skjermen, skrur på Fortnite og bare «må ha» den nye drakten som er til salgs i spillbutikken. Han får lov til å bruke sparepengene sine (i alle fall de han vet om), til hva han vil fordi vi tenker at det er god læring å vite hva man har, hva ting koster, hvor lenge man må spare for å få råd til ditt og datt osv. Det fascinerende er at svært mye av forbruket , går til å kjøpe seg virtuelle ting på nett. Sikkert bra for miljøet, men vanskelig å vende seg til tanken av for meg.
-
Siste innlegg
Arkiv