Det sies at min far er satt i karantene. Vel, han har ikke kunnet motta besøk de siste to og en halv månedene heller, så hva er det som er nytt, egentlig? Spøk til side, det er sikkert kjedelig nok, selv om vi ikke kjenner detaljene, men man kan jo for eksempel ane at de må spise alene, og ha enda mindre kontakt med andre enn tidligere. I så fall er det liksom bare toppen på en tilværelse som bare blir verre og verre selv om ingen kan lastes for det. Det er utrolig trist.
Bortsett fra å tenke på fatter’n, har Kristi Himmelfartsdagen gått til å gjøre diverse trivielle ting. Kona er utrolig god til å få meg til å åpne øynene mine. I dag var temaet oppussing, og hun sa «kan vi ikke bare ta oss en lang sykkeltur, også kikker vi på de ulike løsningene til de husene vi kjører forbi». Som sagt, så gjort, og det var et genialt triks. Vi fikk sett flere løsninger jeg ikke engang hadde tenkt på, og som nå er lagt til på lista over mulige prosjekter. Samtidig fikk vi oss en god lang tur i det fine været. Imponerende planlegging! Det eneste som er skummelt, er at jeg kjenner det begynner å nappe i «gjøre-det-selv»-genet mitt. Det er ikke nødvendigvis noe godt tegn 😀
-
Siste innlegg
Arkiv