Hva skal man si til de om i år etter år har gitt uttrykk for at trim og trening er noe de ikke liker og at sjokolade er godt 365 dager i året, og som nå sitter der med sin overvekt og er kjemperedd for Koronapandemien? Skal vi prøve å motivere dem til å begynne å bevege seg nå fordi alt hjelper, eller skal vi se en annen vei slik vi pleier, og håpe at det går bra? Jeg kjenner at det er et spørsmål som plager meg. Det ville bare vært så ekstremt unødvendig om noen av disse menneskene skulle bli alvorlig syke eller dø, spesielt de som har barn. Samtidig er det en stor risiko at viruset gjør dem enda mer passive, og derved enda mer sårbare for alle mulige livsstilssykdommer. Det er bare trist.
Ellers har jeg vært med på et to en og halv time langt digitalt møte i dag, og en ting må jeg bare få sagt med en gang; Digitale møter er genialt. De er effektive, lett å avtale, raske å gjennomføre, man slipper, så svært lite forsvinner i dødtid. Hadde jeg deltatt fysisk i dagens møte, hadde jeg til nød smuglest mail på mobilen når jeg følte det var ting som ikke angikk meg. Nå trengte jeg ikke tenke på det, men kun fokusere på det som var aktuelt for meg. Resten av tiden kunne jeg jobbe som normalt, mens lyden fra møtet gikk i bakgrunnen akkurat som et hvilket som helst radioprogram. Helt strålende! Jeg både håper og tror dette er fremtiden, også på min arbeidsplass.
-
Siste innlegg
Arkiv