Dag 37 (18. april 2020):

Det virker som vi begynner å ta litt lettere på situasjonen i Norge. Enten det, eller så er folk sløvere enn jeg trodde. Det er dugnad i sameiet hvor vi leier ut en leilighet, og fordi leietakeren ikke kan stille, stiller vi selv. Rundt 10 voksne samles og jeg får inntrykk av at jeg er den eneste som har fokus på å holde avstand til de andre. Senere på dagen drar junior og jeg ned til ned lokale kunstgressbanen, og der det samme der. En gruppe på cirka ti i alderen 15 til 16 år og en annen gruppe på 6-7 stykker som ser ut til å være 2-3 år yngre, ser ut som de tenker på avstanden i cirka fem minutter, og deretter sklir det ut, og det meste ser nesten ut som det ville gjort på en helt vanlig fotballøkt. Det er tidvis både tett kontakt og ballen tas jevnlig med hendene. Selv om det kanskje kan høres sånn ut, lar jeg meg ikke irritere over det. Også jeg tenker at «vi», altså befolkningen i Norge generelt og vår lille by spesielt, både tåler- og bør ha noen flere smittetilfeller. Så lenge vi bevarer kontrollen.
Kona foreslår at vi kan arrangere så vel 17. mai-fest som bursdagen til junior ved å invitere alle vi pleier, men å fordele besøket til å foregå i puljer fordelt utover hele dagen. Synes det høres ut som en helt genial idè!