Dag 17 (29.mars 2020):

I natt har vi stilt klokka. Dette døgnet er en time kortere uten at vi tenker så mye mer over det. Vi går oss en lang, fin tur i skogen, og det slår meg når jeg kommer hjem og klokka er 15:30 at jeg hittil i dag ikke har tenkt på Korona en eneste gang, men det skal ikke vare.
Ute i gata kommer vi i prat med en nabo hvor ektefellen har blitt permittert. Det føles helt surrealistisk å stå og diskutere hvilke muligheter som finnes med de, nye offentlige reglene for støtte til selvstendig næringsdrivende som over natten har mistet hele livsgrunnlaget. Vi, her, nå liksom.
Bestemor har blitt dårligere, og junior og jeg tar med oss litt mat og avlegger henne en kort visitt, men med god avstand. Jeg setter opp Facetime på iPad’n hennes og lærer henne å bruke det. Det gir åpenbart stor glede å kunne se folk, og ikke bare høre dem. Det kjøpet i går kom i grevens tid.
Sent på kvelden får kona en telefon som kan få store konsekvenser, men forhåpentligvis ikke gjør det; En kollega på jobben hennes har blitt syk med noe hun selv mener ligner veldig på Korona. De jobber ikke tett sammen, men sitter kun et par meter fra hverandre i et kontorlandskap. Det positive er at hun var sist på jobb for 10 dager siden, men sykemeldte seg forrige mandag etter å ha fått symptomer i løpet av helga. Altså, hun hadde tydeligvis ikke symptomer den siste dagen hun var på jobb, men hva slags tiltak vil dette medføre? Er det noe jeg absolutt ikke vil, er det å måtte gå i karantene fordi at kanskje kona di har vært i nærheten av noen som kanskje var smittet da og derfor må du i karantene. Livet uten fritidsaktiviteter og med hjemmekontor er kjedelig nok om vi ikke skal få inndratt bevegelsesfriheten også. Da vil jeg påstå at den blir uutholdelig. Det positive er at dersom det skulle være tilfelle, har det allerede gått 14 dager førstkommende fredag. Og verken kona eller jeg har vært syke eller føler oss syke, ikke litt en gang.