Dag 14 (26. mars 2020):

I dag er det mer enn to uker siden jeg var i Oslo, Norges episenter for smittespredningen av Korona. Det er rart å tenke på hvordan vi dro på smilebåndet av han karen som kom inn på det siste toget iført komplett gass-maske med tilhørende heldekkende hodeplagg. Nå oppfordres folk til ikke å ta tog eller annen offentlig kommunikasjon i det hele tatt.
Jeg er påmeldt til ikke mindre enn to webinarer om digitale møteverktøy. Norges (og min arbeidsplass) interesse for disse verktøyene har eksplodert de siste to ukene. Selv de mest teknisk uinnvidde som aldri etterspør noe som helst at tekniske løsninger, vil ha dette nå. De fleste har blitt inspirert enten av ektefelle/kjæreste eller egne barn. Jeg tror verden kommer til å bli spart for mange reiseutgifter når denne krisen er over.
Et av de to webinarene ble annonsert på Facebook av et bitte lite selskap fra Rogaland, og den må sies å ha vært en suksess. De 10.000 plassene som direktesendt arrangement på Teams kan ha, ble revet bort. Synd at gjennomføringen var elendig og på en dialekt jeg tror mange slet med å forstå. Det må kunne kalles å forspille en stor sjanse!
Jeg har forsøkt å ringe min far de siste dagene. I går hadde han lagt seg for dagen da klokka viste 19:55. I dag sov han også da jeg prøvde kl16, men jeg traff ham endelig i 18-tiden. Jeg er imponert over hans sedvanlig gode humør i en situasjon som jeg oppfatter som mildt sagt kjedelig.

Dette innlegget ble publisert i Dagboka. Bokmerk permalenken.