Dag 13 (25. mars 2020):

Følelsen av kjedsomhet er i ferd med å ta seg opp igjen. I går vedtok den norske regjeringen at alle tidligere innførte restriksjoner som begrenser et normalt liv videreføres. Ingen overraskelse i seg selv, men det å «vente han ut» er tidvis litt tungt å motivere seg for.
Min interesse for nyheter som normalt er veldig stor, er nå sterkt avtagende. Media repeterer seg selv, og om det er 8, 10, 12 eller 15 døde i Norge hvor det normalt dør 900 av influensa hvert år, er ganske uinteressant. Det eneste som er spennende akkurat nå, er når det snur i Italia. I går gikk antall døde der ganske kraftig opp igjen. Jeg spår likevel at Italia kanskje kommer til å være et av få land hvor man kan dra på sommerferie i år. Med den utbredelsen de har, vil de garantert være det første folket som blir immune mot Korona.
I ettermiddag gikk «rullgardina» mi fullstendig ned. Junior kom hjem og fortalte at han og kameraten hans hadde blitt kastet ut fra en gigantisk, paddeflat, tom asfaltbane som tilhører skolen. Da jeg gikk opp selv for å sjekke, så jeg at det stemte. Overalt hang det plakater som fortalte at skolens arealer var stengt for bruk, døgnet rundt. Så vidt jeg vet, foreligger det ingen instruks fra sentrale myndigheter om en slik stengning, så dette er noe kommunen har funnet på selv. Dette er en skole som ligger i et villastrøk. Selv om antallet elever ved skolen ligger på rundt 400 til vanlig, er det kun et titalls elever som har skolen i en gå-avstand som gjør at de vil finne på å bruke den på fritiden. Hvem er det som har kommet fram til at det er bedre at små grupper av barn leker ute på gata enn på en kjempestor, tom parkeringsplass? Er det bedre plass på gata? Nei. Blir smittevernet bedre da? Nei.  Er det tryggere å leke der? Definitivt nei.
Jeg følger opp med både skoleledelsen og lokalavisa i litt mer diplomatiske vendinger enn de jeg har skrevet ovenfor. Lokalavisa kan informere om at lekeparken midt i byen som er full av apparater hvor man kan legge igjen biologiske spor, er åpen. Hvor inkonsekvent og mørkt kan det bli?

Dette innlegget ble publisert i Dagboka. Bokmerk permalenken.