Junior (snart 11 år) blir stressa av å få hele skoledagen presentert som en lekseplan. «Hvordan skal jeg rekke alt dette? Det er jo så mye», sier han. Jeg må forklare ham at han er på skolen nå og ikke hjemme (selv om han er det), og at de neste 5 timene er det skoledag. Da blir det ikke så mye.
For egen del er det helt motsatt. Antall henvendelser har gått mer og mer ned de siste dagene. Det gjør at dagene føles stadig lengre. Stakkars dem som har mistet jobben og ikke har noe fast å gå til i det hele tatt. Dagen, slik vi kjente den, er i ferd med å miste alle holdepunkter. Arbeidsoppgaver, kolleger, fritidsaktiviteter, venner; Alt er borte. Jeg savner tidsklemma.
Klokka 14 kjennes tilværelsen så klaustrofobisk at jeg bare MÅ finne på noe annet. Jeg tar en tur på butikken bare for kjenne på det å gjøre noe normalt. Det gjør godt. En drøy halvtime etterpå, er jeg tilbake på hjemmekontoret. Resten av arbeidsdagen går greit.
«Jeg vil på skolen», roper junior ved middagsbordet. Fire dager tok det altså før det å være hjemme fra skolen ikke var noe gøy lenger.
Jeg avslutter dagen med en lang joggetur. På veien treffer jeg en tidligere nabo, og vi løper sammen en 4-5km. Det blir en fin avslutning på dagen.
-
Siste innlegg
Arkiv