Dag 2 (14. mars 2020):

Det er lørdag. Jeg våkner to timer før jeg pleier på en fridag. Jeg føler en viss grad av tungsinn. Det er bare den andre dagen etter at regjeringen innførte de strengeste tiltak som er gjort i fredstid i Norgeshistorien, og jeg har allerede begynt å tenke «hva gjør vi nå?». Hvem skal vi få lov til å treffe de neste tre månedene i tillegg til de som bor i samme hus? Ingen? Jeg håper for junior sin del at han i alle fall kan ha kontakt med 1-2 kamerater. Ellers så er jeg redd dette eksperimentet kan få noen utilsiktede langtidsvirkninger vi ikke ønsker.
I forbindelse med lørdagshandelen av dagligvarer, slår det meg allerede at butikken nå er en enda viktigere arena for sosialt samvær for eldre mennesker. Vilt fremmede, enslige eldre prater lenge og vel med så vel meg selv som de ansatte i butikken.
Etterpå tar junior og jeg en tur på langrennsski. På veien dit stikker jeg innom optikeren og kjøper kontaktlinser for de neste tre månedene. Det skal vise seg å være en veldig lur handling. Ute i skiløypene treffer vi «resten av befolkningen» også. Det må være vinterens største utfartsdag så langt. Folk higer allerede etter noe som er normalt og godt, og vi er som sagt bare på dag 2.
Familien i England rapporterer  forøvrig at der går alt som normalt. Stappfullt på t-banen og folk overalt ute i gatene. Hva er de driver med?
Kona tar med utvekslingsstudenten vår for at hun kan få sett favorittstedet Verdens Ende (utenfor Nøtterøy) for siste gang; Ironisk.
Cirka kl18 kommer det beskjed fra Regjeringen om at Gardermoen stenges fra mandag kl0800. Hva nå? Får ikke utvekslingsstudenten vår reist hjem?
Noen timer senere, blir vi via organisasjonen som organiserer utvekslingsstudentene oritentert om at flyet hennes går som normalt fra Gardermoen mandag ettermiddag. For en dag!